If reality fails

...to fill us with wonder, it is because we have fallen into the habit of seeing it as ordinary." Brassai.


Ingrid Sand. OSLO, Norway.

5/52: Karaoke. Jeg har de rareste fineste vennene. Lørdag var etterlengtet karaoke på Syng, og det var høy stett- og mikføring…

TRYGG SNØ. 
Jo. Men jeg tenkte på det. Jeg løp fra ei venninnes hjem. Dere vet, ei sånn venninne man alltid har hatt og som et sted midt imellom 2 timer, 13 minutter og 27 sekunders reisevei er et minne som plutselig er levende.
Jeg løp for å rekke de 2 timer, 13 minutter og 27 sekunders reisevei hjem igjen, og det snødde. Da oppdaget jeg at det snødde sånn som det bare kunne snø på Byåsen i Trondheim i 1988.
Den snøen er stille.
Det er snøen som aldri kan bli noe annet enn snill. Den har ingen glatte baktanker eller dvaske forsvinningsnummer. Den bare er, og den er det helt lydløst. Den snøens fravær av lyd er bare avbrutt av den gammeldagse refleksens hule lyd mot glidelås, og et og annet fjernt skrap av snøskuffe mot isete underlag. 
Den type snø er den trygge barndommens innpakning, det tilfredse barnets bobleplast, og jeg var med ett 6 år på vei hjem fra ei venninne. Til noe som bare er, noe jeg vet finnes og tar for gitt, peisen som jeg helt sikkert vet at pappa har fyrt i, og mammas varmende hender på føtter som har “næggelbit”, selv om man er formant med påkledning: rosa lue i ull, boblejakke, refleks, og “fornuftige sko med fôr”. Det samme jeg har på som 32-åring. 
I det øyeblikket, løpende på vei hjem som voksen, men full av mitt barnslige jeg, mens gatelysene gulnet snøen som et fargemettet åttitallsalbum, sendte jeg en tanke til de som vokser opp med slaps og is. 
De som vokser opp med bråkete snø, eller snø som helt uanmeldt smelter, og ingen kjølig dundyne imellom seg og verden.

TRYGG SNØ.
Jo. Men jeg tenkte på det. Jeg løp fra ei venninnes hjem. Dere vet, ei sånn venninne man alltid har hatt og som et sted midt imellom 2 timer, 13 minutter og 27 sekunders reisevei er et minne som plutselig er levende. Jeg løp for å rekke de 2 timer, 13 minutter og 27 sekunders reisevei hjem igjen, og det snødde. Da oppdaget jeg at det snødde sånn som det bare kunne snø på Byåsen i Trondheim i 1988.
Den snøen er stille.
Det er snøen som aldri kan bli noe annet enn snill. Den har ingen glatte baktanker eller dvaske forsvinningsnummer. Den bare er, og den er det helt lydløst. Den snøens fravær av lyd er bare avbrutt av den gammeldagse refleksens hule lyd mot glidelås, og et og annet fjernt skrap av snøskuffe mot isete underlag.
Den type snø er den trygge barndommens innpakning, det tilfredse barnets bobleplast, og jeg var med ett 6 år på vei hjem fra ei venninne. Til noe som bare er, noe jeg vet finnes og tar for gitt, peisen som jeg helt sikkert vet at pappa har fyrt i, og mammas varmende hender på føtter som har “næggelbit”, selv om man er formant med påkledning: rosa lue i ull, boblejakke, refleks, og “fornuftige sko med fôr”. Det samme jeg har på som 32-åring.
I det øyeblikket, løpende på vei hjem som voksen, men full av mitt barnslige jeg, mens gatelysene gulnet snøen som et fargemettet åttitallsalbum, sendte jeg en tanke til de som vokser opp med slaps og is.
De som vokser opp med bråkete snø, eller snø som helt uanmeldt smelter, og ingen kjølig dundyne imellom seg og verden.

4/52 Contrasts. I guess I love contrasts. The first picture was taken when we arrived at our hotel room at Farris bad last week. The beginning of a nice weekend. The second picture is from when we departed, waiting for the train to leave. The anticipation of a good time ahead vs the feeling of something that has been. Contrast. The snow and cold outdoors and the warmth inside the spa centre. Contrast. Swimming and walking in the snow. Contrast. The bleakness in colours in the pictures vs the warmth and happiness of the turquoise and bright colour scheme inside the spa. Contrast. The pictures here vs the pictures in my head. Contrast.

Stillingskrig

Jeg kjøpte godter, og vurderte popcorn, for jeg skulle se på en kamp mellom hjernen og hjertet. Og ingen av dem hørte, over lyden av hverandres tilhengeres overbeviste jubelrop, at jeg sa jeg kunne bli hvem som helst av de to sin største fan, bare de slutta å bråke så fælt.

3/52 Kolonialen. Erlend back home, and super nice evening with friends at new chilean style tapas place.

3/52 Kolonialen. Erlend back home, and super nice evening with friends at new chilean style tapas place.

2/52 Teatime. I have been working on tidying up the apartment, getting out things we don’t need all week, and the new reward has been fresh mint tea and candlelight at night to warm up that January feeling.

2/52 Teatime. I have been working on tidying up the apartment, getting out things we don’t need all week, and the new reward has been fresh mint tea and candlelight at night to warm up that January feeling.

1/52. One photo every week for one year. 52 moments. I will move on to my better cameras in the following, but this week it is all about a nice invitation from an old friend, a weird museum experience, and the starting point for a year of finding new (and old) acquaintances and new stories. And, of course, that great January blue afternoon light.

1/52. One photo every week for one year. 52 moments. I will move on to my better cameras in the following, but this week it is all about a nice invitation from an old friend, a weird museum experience, and the starting point for a year of finding new (and old) acquaintances and new stories. And, of course, that great January blue afternoon light.

Bestevenner fargekoordinerer gaver ;)

Bestevenner fargekoordinerer gaver ;)

Ekstra julaften med aller beste venner <3

Ekstra julaften med aller beste venner <3

Slår et slag for raclettens tilbaketog. Kan ikke bli bedre enn hos arkitektene smelt&amp;smelt.

Slår et slag for raclettens tilbaketog. Kan ikke bli bedre enn hos arkitektene smelt&smelt.

Paris
Fra topp til bunn, venstre til høyre:
1: Pont Royal
2: Bakeri Montmartre
3: Erlend fant fint lunsjsted: Versailleshagene
4: En av Marie-Antoinettes sauer med Versailles i bakgrunnen
5: Pappa: Jeg ser for meg noe sånt for Lille Versailles??
6: Vi spiste frokost, mens pariserne spiste lunsj, på Marcel i 6. arrondissement
7: Sånn ser en pike som blir tatt med på 2 stjerners Michelin restaurant ut (på toalettet)
8: Vi leide bil mandag og sånn ser Eiffeltårnet ut på vei ut av Paris

Paris

Allee des cygnes, paris

Allee des cygnes, paris

Madeleine paris

Madeleine paris

#candelaria #paris

#candelaria #paris